Til: BT, Debatt

Fra: Svartediket vel v/ Birthe Stenhjem

Nordbø 3

5009 Bergen

1. april 2005

Lokaldemokratiet døde stille på dass…

I min barndom lekte vi ”inntil vegge”. Det var den gang det fremdeles var så lite biler i gatene at det gikk an å leke der. Med Løvstakken som nærmeste nabo hadde vi i tillegg rikelig med plass til hyttebygging og oppdagelsesferder i skog og mark. Borettslagene hadde både lekeplasser og ballbaner. Skolene hadde svømmebassenger som faktisk var i drift (!) og vi hadde forming og heimkunnskap hver uke. Likeledes hadde skolene både vaktmestre og nok rengjøringspersonale til at vi beholdt helsen. Når mørket falt på om kveldene kom gatelysene på, slik at det skulle være trygt å bevege seg utendørs også da. Politikernes overordnede mål lot til at å være at befolkningen skulle ha det bra, og at barns oppvekstilkår var noe det var verdt å satse på. Nåja, nok om det.

Vi hoppet strikk og lekte ”inntil vegge”. Vi var lykkelig uvitende den gang, om at våre egne barn skulle vokse opp under JA-Byrådet, og vi sang ”Anne Malene i grønnmalet hus” og

”Min mann Mass døde stille på dass

med dolokk i hånden forlot han ånden

Begraves i kveld i Møllendal kapell

Farvel!”

Jeg ser ikke bort fra at vakrere lyrikk nok kan ha blitt framført andre steder, men våre ”inntil vegge”-vers er like fullt en viktig del av vår kulturhistorie og vår identitet: En viktig del av Bergen, liksom sentrum og de gamle bynære bydelene er det – Bryggen og Jonsvollskvartalet, Nygårdshøyden, Møhlenpris og Gyldenpris, Isdalen og Storhaugen, Fjellsiden, Laksevåg og de ulike strøkene i strandsonen utover i Sandviken, osv. osv.

Mens JA-byrådet turer fram med sine vettløse ”fortettingsprosjekter”, sitt knefall for kapitalkreftene og sin ”JA-politikk ”snakker mange, også lokale politikere, om at det er oppstått et ”lokaldemokratisk underskudd”. Bydelsstyrene er avgått med døden – uten så mye som med et dolokk i hånden, og JA-Byrådet hevder i sin tiltredelseserklæring at man skal ”ta vare på og styrke interessen for vår felles historie og kulturarv”. – Hvordan?

Svartediket Vel har tatt til orde for at man overfører vyene fra tiltredelseserklæringen til praktisk handling bl.a. ved å vedta rutiner for konkret samarbeid med lokale Velforeninger. Min utfordring til byrådsleder Monica Mæland fra mitt debattinnlegg i BT datert 28. februar står fortsatt ubesvart. Er det virkelig slik at lokaldemokratiet avgikk med døden den dagen Bydelsstyrene ble avviklet?

Velforeninger over hele Bergen reagerer på at JA-Byrådet ikke evner å skille seriøse utbyggerne fra useriøse. Man skiller ikke mellom dem som i tillegg til å skape verdier og arbeidsplasser også evner å ta vare på det enkelte strøks særpreg og dem som kun har egen vinning i tankene. Ved hjelp av velvillige dispensasjoner fra JA-byrådet oppfører de billigbygg i monsterstørrelse – oftest ved hjelp av polske bygningsarbeidere som de betaler med en femtilapp i timen. For JA-byrådet sorterer alle de ulike aktørene i bygningsmarkedet under det næringsliv som man higer etter å ”gi gode og forutsigbare rammebetingelser slik at Bergen blir en attraktiv kommune for grundere, nyetableringer og eksisterende bransjer og bedrifter”.

Javel, Monica, men hva med de tingene som ingen tjener penger på? Hva med lekeplassene? Ballbingene? Parkene, benkene og de lokale møteplassene? Hvor skal de være? Hvorfor skal ingenting tilføres ”fortettings-områdene”? Hvorfor skal alle ledige tomter avsettes til gigantiske bygg som ikke bare fratar oss lys, luft og utsikt, men som til alt overmål i alt sitt vesen er ”snyltebygg” med en TU (tomteutnyttelse) så enorm at det ikke blir igjen plass til så mye som en potteplante på fortauet utenfor?

Ville det være ødeleggende for det såkalte næringslivet om man ble pålagt å tilføre det området man bygger i noe positivt? En aldri så liten ballbinge, kanskje? En sandkasse eller to? Blir inntjeningen for liten da? Flytter alle firmaene til Oslo av den grunn? Eller til Os?

JA-byrådet ønsker jo ”en handlingsorientert dialog med næringslivet” (ja, igjen siterer jeg fra tiltredelseserklæringen). Hva om den dialogen også kunne inneholde litt om hva næringslivet (les: utbyggere) skal tilføre de områdene man ”fortetter”, og ikke bare hva den enkelte skal kunne ta ut i profitt?

Jeg har med undring registrert at vi forsøkes tiet i hjel, men nå ber jeg om svar, Monica Mæland – på hvordan JA-byrådet framover har tenkt å sørge for at lokaldemokratiske hensyn blir ivaretatt? Hva vil JA-byrådet gjøre for at vi skal kunne føle oss trygge på at også barn som vokser opp i bynære strøk skal ha fritidsaktiviteter og lekeområder i sitt nærmiljø? Hvordan tenker man sikre at man i iveren etter å imøtekomme næringslivet unngår at byen endres i en slik grad at uerstattelige kulturhistoriske verdier tapes for ettertiden?

I Oslo kommune har man klart å ta denne problemstillingen på alvor. Oslo kommune har gått i dialog med et utvalg av velforeninger som kaller seg Utvalget for harmonisk fortetting av småhusområdene. Jeg oppfordrer med dette alle, både politikere og andre, til å sjekke nettsiden http://www.uhf-oslo.no/. Der ligger den nye planen for områder med småhusbebyggelse i Oslo kommune ute på høring. Den bør kunne tjene som utgangspunkt også for vår dialog med lokale politikere.

Så, dessverre, vi lar oss ikke tie i hjel, kjære byrådsleder, for Svartediket Vel er ikke avgått ved døden; ei heller har vi sovnet på do – det har vi ikke råd til! Og – vi er ikke aleine – velforeninger over hele byen har kontaktet oss fordi de er enige i våre synspunkt. Så kom oss i møte – før det hele ender med JA-byråd, farvel!

Bergen, 21.3.05

Svartediket vel

v/ Birthe Stenhjem